Pernille Parmer har forsvart sin doktoravhandling ved NTNU
Avhandlingen er en empirisk analyse om hvordan inntekter fra vannkraftressurser påvirker økonomiske faktorer i norske kommuner. Pernille har påvist betydningen av å bruke eksogen variasjon for å måle naturressursrikdom, og undersøkt hvordan inntekter fra naturressurser påvirker effektiviteten i offentlig tjenesteproduksjon, lederlønninger i offentlig sektor og energieffektivitet i kommuner med store vannkraftressurser. Kollegaene gratulerer!
Den første artikkelen, "Local Natural Resource Curse?" benytter eksogen variasjon i vannkraftinntekter på kommunenivå ved å instrumentere variasjonen i vannkraftinntekter ved hjelp av topologi, gjennomsnittlig nedbør og meter med elv i bratt terreng til å teste to hypoteser: «The Paradox of Plenty» hypotesen og «Rentier State» hypotesen. Resultatene støtter hypotesen The Paradox of Plenty - at høyere kommunale inntekter reduserer effektiviteten i tjenesteproduksjonen. Resultatene støtter imidlertid ikke Rentier Statehypotesen - at inntekter fra naturressursene har en sterkere negativ effekt på effektivitet sammenliknet med andre inntekter.
Den andre artikkelen, "Natural Resources and Public Sector Wages" er en empirisk analyse av hvordan store vannkraftressurser påvirker lederlønningene i norske kommuner. Hovedhypotesene er at et (positivt) inntektssjokk fra vannkraftsektorene gir: (i) positiv effekt på lederlønninger i kommunal sektor; (ii) påvirker lederlønningene i større grad sammenliknet med lønninger for andre kommunale yrkesgrupper. Resultatene antyder at store vannkraftinntekter ikke påvirker lederlønningene mer positivt sammenliknet med andre yrkesgrupper i kommunal sektor.
Den tredje artikkelen, "Hydropower Policy and Energy Saving Incentives" analyserer hvordan nåværende lovgivning om rett til konsesjonskraft påvirker insentiver for energieffektivisering i norske kommuner. Kommuner berørt av vannkraftproduksjon kan kreve opp til 10 prosent av vannkraftproduksjonspotensialet i konsesjonskraft. Uttaket av kommunens konsesjonskraft er imidlertid begrenset til alminnelig elektrisitetsforbruk i kommunen. Dette kan redusere kommunens insentiver til å spare elektrisitet. Artikkelen presenterer en enkelt teoretisk modell som viser at kommuner som har krav på mer konsesjonskraft enn det alminnelige elektrisitetsforbruket ikke har insentiver til å spare energi. Empiriske resultater støtter den teoretiske modellen.